Staten har gjort noe lurt, og ordnet til internettsiden valg.no.

Og ut i fra det man leser der må jeg tusle bort og forhåndsstemmeom noen dager.

Ja, jeg er førstegangsvelger, så jeg blir ikke å bli overbevist om at jeg gjør det korrekt før alle konvelutter i ulike farger og former er på sine anviste steder.

Ukjente norske partier man kan stemme på i følge staten:

/folkeopplysning

Aftenposten valg05 legge med innlegget som en liten Note to self

Jeg strikker en genser.
Mer spesefikt ei kofte, type Nordlandskofte.
Som mitt første “strikke ting med masse farger og komplisert mønster”-prosjekt
Syns det går ganske bra faktisk.

Joda ærlighet varer lengst og alt det der.
Men jeg skulle alikevell ønske at dette skjedde med meg.

Selv finnerlønnen ville vært tilstrekkelig, 300 kr…

og joda, det er nærmeste minibank det er snakk om.

Orwell er kjent for de fleste etter å ha skrevet de legendariske bøkene “1984″ og “Animal Farm”. Bøker som er systemkritiske til den store gullmedaljen, og får frysninger til å gå nedover ryggen til de fleste.

Dager i Burma var den første boka han skrev, den og er ikke like kjent som de andre bøkene hans.
Kanskje med en viss god begrunnelse.
Siden denne handler om kolonitidens kolonimennesker og deres forakt for alt.

Den skildrer mennesker i ett bitteliten burmesisk høl av en by, og beskriver svært realistisk hvor begredelig ting står til, gjerne uten å si det direkte ut.
Og sier svakt når man leser den “Slik kolonisering var en dårlig, dårlig idé.”

Den viser på den spesielle Orwellske måten, hvor begredelige mennesker egentlig er, hvor feige og smålige de er.

Og selvsagt ender ingenting godt.

Er det tillat å sammenligne Kafka med Hamsun?
For hovedpersonen i denne boka, er skummelt lik i sin opptreden ovenfor kvinner som Hamsun lar sin være i Sult.

Men heldigvis stopper likheten hovedsakelig der, og godt er det.
Jeg har lest bøker av begge nå, og der den norske frusterer meg med dårlig skrivning, frustrerer Kafka meg med historien.
Den er bra på enkelte måter, handlingsfokusert men også stillstående.
Usammenhengende, tunglest men underlig på en fengende måte.

Og når jeg endelig ble revet helt med av handlingen, og virkelig begynte å like boka, var den slutt, på den raresten måten.

En ironisk hilsen til byråkratiet vi alle elsker