Imponerende sommerjobb?

Jeg jobber som sommervikar på: “Avlastningsboligen for psykisk utviklingshemmede barn”

Om noen spør meg hva jeg gjør i sommer, og jeg svarer, har absolutt alle vært stille i ett lite øyeblikk, for deretter sagt “Oi”
Det vil si, ei venninne av meg lo, men hun om det.

En ganske rar jobb, faktisk.
Ikke egentlig kjedelig, for ting skjer hele tiden, eller… nei, ofte skjer ingenting. Men så eksploderer noe, og alt skjer sammtidig, det er ganske så typisk.
Sikkert for alle yrker, at enten er det alt eller ingenting.
Det som gjør meg så vannvittig sliten er jo ikke når noe skjer, men all ventingen på dette udefinerbare “noe”.

Når jeg går på butikken etter endt arbeidsdag, tar jeg meg selv i å skvette ved alle brå bevegelser, i å observere folk ut av øyenkroken ekstra nøye, og å studere folk med ett annet blikk. Som for å sjekke at de er ok, fysisk hovedsakelig.

Det er da det slår meg, at aldri i livet om jeg kunne tenkt meg til å jobbe med psykisk syke, og ikke hatt en konstant uro og forventning bare om kroppens kolaps, men også ventet at folk skulle miste kontrollen over hodet sitt totalt (ikke bare kroppen, det er jo en forskjell).

I dag hadde jeg fri, jobben ringte alikevell, jeg har ikke lengre fri i helga som planen var, men nattevakt fra lørdag til søndag (10 timer med kvelds- og nattetillegg er fine saker uansett).