Umberto Eco er professor i semiotikk (læren om tegn, symboler og lignende).
Han er også å bli regnet som en stor forfatter, en glimrende forsker på middelalderen, en moderne kulturkritiker og blir av enkelte omtalt som en rafinert og uortodoks mediakritiker.

I denne boken drøfter han først temaet krig. Og kommer etter en stund frem til en tese om hvorfor krig ikke fungerer og hvordan den sannsyneligvis aldri har det.

Han fortsetter med fascisme, oppvokst i det fascistiske italia har han bakgrunn i det når han prøver å forklare hva fascisme egentlig er. For i motsettning til foreksempel nazisme, finnes det uendelig mange begreper som til slutt kan kalles fascisme, og blir gjort det også. Hva er felles for disse gruppene og ideologiene/systemene?

Som svar på ett spørsmål skriver han om hva mennesker som ikke er religiøse bygger sitt verdensbilde på, sin moral, etikk, filosofi og ønske om gjøre verden bedre. Dette til tross for at han er oppdratt katolsk, gir han uttrykk for tanker som blir gjennspeilet på mindre rafinerte måter på borgelige konfirmasjoner.

Før han avslutter med en collage av enkelte foredrag han har holdt tidligere. Om moderne folkevandring, migrasjon, passende straff etter forbrytelser og hva alt dette egentlig blir å bety for sammfunnet.

Konklusjonene min er at dette er ei tynn bok, fakta, nok ei bok det er fint å ha fremmedordliste når du leser.
Ei bok som gir grobunn for intelektuell refleksjon over temaer som aldri egentlig blir drøftet skikkelig i dagens media. Det er for dypt og vanskelig for det.
Men boken er slett ikke vanskelig å lese. Fin bok. Fine tanker.

Anoreksi med bulimi på besøk sin lille selvbiografi

Selvbiografi om hvordan det er å være alvorlig spisefostyrret i norge og under det beste behandlingstilbudet norge kan gi.

Dette er langt i fra ei bok som priser det norske helsevesnet for alt det er verdt, tvert i mot, det forteller mye om hva som ikke fungerer. Og gir innsikt i de store paradoksene som finnes i dette systemet.

Det er ei sterk bok, for meg er den ikke sjokkerende, men for de som ikke kan mye om dette, vil den nok gi bakoversveis.
Den er skrevet svært godt, ikke på skriveskole måten, men på dokumenterende journalistikk sin metode.
Vanskelig, om ikke umulig å legge i fra seg, sidene forsvinner raskt, og den er gripende i aller høyeste grad.

Hadde jeg vært personen som gav terningkast ville den fått samme som den har på bokkilden 5.7 av 6

les den!

tidligere har jeg skrevet om en annen bok av Marian Keyes, nemlig Angels. Men denne boken er langt bedre.
Riktignok er også dette ei bok med ett slikt utseende at folk lett ser ned på deg for å lese den. Lite intelektuelt.

Og det har de rett i. Denne mursteinen i lyseblått med forfatterens navn i langt større bokstaver en boktittelen tyder på en ting.
Hun selger bra. Navnet hennes bærer vekt, og hun kan dette med å sette opp en historie.

Som vanlig foregår handlingen i Irland+London. Romantikk og bitterhet, rare komplikasjoner og små skråblikk på verden her og der.
Forskjellen fra denne og andre bøker i denne sjangeren er at den dreier seg om tre faktisk veldig forskjellige personer, alle kvinner riktignok, men alikevell forskjellig.

Moren, Karierekvinnen, Den forsmådde moren, Det lille barnet, Den russiske damen(Kynikeren), Den fatteslige og Den rike.
De er alle representert, steriotypisk som bare pokker.
Alt ender godt, bare ikke slik man hadde forventet i det hele tatt.

Så hvorfor ikke, noen ganger har jenter lov til å lese jentete bøker, og forstå hvorfor de selger så godt.
(Kan det være fordi de er gode, og undervurderte?)

Kort om forfatteren først.
Hun er kjent som den deprimerte piken som skriver “Prozac Nation”, en selvbiografi. Så skrev hun ett usammenhengende vanskelig å lese verk om kvinner man bør beundre (jeg klarte ikke lese den i allefall).
Når hennes neste bok kom ut ble det klart hvorfor, når man sniffer speed og kokain mens man prøver å skrive ei bok. Så blir den usammenhengende, og om man kan bemerke det, nærmest uleselig.

Dette er ikke ei slik bok.
“Smarte tips til smarte jenter” er ei lefse på litt over hundre kroner, har en kul tittel og gir inntrykket de første par sidene, at hun kan fortelle deg littt om hva du bør gjøre for å ha det bedre.
Boka er under “selvhjelp” på bokkilden.no, tross alt.

Jeg likte boka, ingen tvil om det. Den forteller deg at du skal bli med på sjokoladekake revulosjonen for å føle deg bedre, at det er fint å bry seg om hva som skjer i verden, at dyre ting kanskje er verdt det grunnet kvalitet og at katter er utmerkede kjæledyr.

Så, vel, den fortalte meg ikke så mye nytt, men fikk meg til å tenke litt på ett par ting, hvordan jeg velger og hvorfor.
Dette er ei bok Bridget Jones hadde hatt godt av å lese.
Den ville gjort livet hennes mye enklere.

Å ha en sterk fascinasjon for noe er bra, noe du lar gå forran alt annet, og med annet, mener jeg foreksempel bekrymringer som menn..

kjøp den, det er prisen for to dårlige jenteblader, men denne er faktisk oppbyggende på sin spesielle måte.